gripe inn.
Alex gikk ut alene og vinket til sjåføren. Luften var annerledes her: friskere, mer ladet med mening. Hvert skritt langs steinstien ekkoet høyere enn den burde. Døren, slitt av tiden og kjent, sto mellom hvem han hadde blitt og hvem han en gang hadde vært.
Klokken ringte.
Sekundene strakte seg ut, anspente av forventning. Så åpnet døren seg.
Sofia sto der.
Tiden hadde satt sine spor: fine linjer i øyekrokene hennes, en stille motstand i holdningen hennes, men blikket hennes var umiskjennelig.
Direkte. Rolig. Uforstyrret. Håret hennes var
