slo stillheten ham. Han sakket farten og så seg rundt på sirkelen av ansikter – rektoren, treneren, foreldrene, elevene, Mason som sto litt til siden og så skamfull ut.
Og Elsie nær utgangen, som sto rett frem.
Darren stoppet.
«Elsie, kjære, jeg vet at dette er et sjokk –»
«Ikke kall meg det,» sa hun.
Han blunket.
«Du hadde noen som lot som om de likte meg,» sa hun, høyere nå. «På skoleballet mitt.»
«Jeg trodde det ville gjøre dette lettere. Jeg ville bare snakke.»
Mason gikk frem, stemmen hans skalv.
«Beklager,
