flere tiår med byggearbeid, og hvor moren min, Elaine, kunne sitte på verandaen og lese komfortabelt.
I stedet så det ut som et festlokale.
Huset luktet av parfyme, liljer og cateringmat. Kvinner jeg ikke kjente fylte stuen, lo og nippet til mimosaer. Rosa og gullfargede ballonger dekket peisen. Men det som virkelig sjokkerte meg var å bli gjenforent med foreldrene mine.
Moren min satt ikke i den myke stolen jeg hadde kjøpt henne for hoftesmertene sine. Hun satt sammenkrøllet i en gammel sofa i hjørnet med en bordskåner i fanget,
