så ut som hun ville forsvinne. Overdimensjonert genser for varmen. Slitne sko. Øynene festet på bakken.
«Dette er Lizie,» sa datteren min.
Min innsats for å smile. «Hei. Hent en tallerken.»
Jeg regnet ut. Mindre kjøtt. Mer ris. Kanskje ingenting med mindre det ville være en avtale.
Middagen var stille.
Mannen min prøvde å snakke.
Lizie svarte med lav stemme, nesten en hvisking.
Men hun spiste.
Sakte. Forsiktig. Rolig.
Hun så ut som om hun ikke hadde spist et ordentlig måltid på en stund.
Hun drakk glass etter glass vann.
