latter.
«Da jeg fortalte deg at jeg trodde jeg var gravid, hva var svaret ditt? Husker du nøyaktig hva du sa? «Sofia, dette er en distraksjon. Jeg har ikke tid til dette. Fremtiden min ligger i selskapet, ikke i bleier og flasker. Hvis det er sant, fiks det.» Husker du det, Alex? Eller inneholder hukommelsen din bare suksesser og millioner?»
Sofias ord traff ham som dolker. Hver setning gjenspeilet hans egen grusomhet, hans egoisme. Han hadde visket ut den samtalen fra hukommelsen og rettferdiggjort den som den «nødvendige avgjørelsen» for
