lett overalt.»
Faren stirret på datteren sin som om han ikke visste om han skulle klemme henne eller løpe en seiersrunde. «Hun – hun hørte oss snakke om det.»
Moren dekket munnen med begge hender, øynene blanke. «Vi anklaget henne aldri. Vi trodde den falt ned i vasken.»
Jenta ristet vilt på hodet, som om sannheten trengte å bli høyere. «Jeg la den … på min plass.»
Marcus holdt tonen rolig. «Takk for at du fortalte sannheten. Det krevde mot.»
Men jenta hørte bare ett ord.
«Fengsel?» spurte hun, stemmen var nå
