Bestemorens fotografi med en sprekk som løp over ansiktet hennes.
«Er det alt?» spurte jeg stille.
Adrians munn krøllet seg sammen. «Du burde være takknemlig for at jeg ikke krever erstatning.»
«For hva?»
«For å ha kastet bort ungdommen min.»
Moren hans lo lavt. «Ikke lag en scene, kjære. Kvinner som deg eldes fryktelig når de gråter.»
Jeg gråt ikke.
Det så ut til å plage dem mer enn noe annet.
Adrian kom nærmere og senket stemmen. «Tillegget slutter i kveld. Kontoene er frosset. Advokaten min vil kontakte deg. Signer
