Den kvelden mannen min kastet meg ut, regnet det så kraftig at gaten glitret som svart glass. Han lot meg ikke engang ta med en paraply.
«Tre år», sa Adrian, mens han sto i døråpningen til huset jeg hadde betalt halve boliglånet for. «Tre fullstendig bortkastede år, Mara. Ingen barn. Ingen arv. Ingenting.»
Bak ham smilte moren hans rolig over kanten av tekoppen sin.
Hans nye kvinne, Celeste, slentret mot trappen iført silkekåpen min.
Silkekåpen min.
Jeg stirret på kofferten Adrian hadde pakket til meg. To gensere. Ett par sko.
