og alle legene han hadde slept meg til – hadde erklært en biologisk umulighet.
«Konferanserom tre, fru Whitmore», sa resepsjonisten, og øynene hennes forlot aldri skjermen.
«Takk», svarte jeg, og navnet «Whitmore» smakte aske i munnen min. Jeg visste at jeg ikke ville trenge å svelge det mye lenger.
Da jeg åpnet døren, ble atmosfæren iskald. Brandon satt ved enden av et massivt mahognibord, flankert av to advokater som så ut som haier i pinstriper. Selv nå, som trettiåtteåring, var han knusende kjekk – den typen skjønnhet som opprettholdes av dype lommer
