og arroganse. Da blikkene våre møttes, så jeg et glimt av overraskelse. Han forventet å se meg ødelagt. Han forventet den uthulede versjonen av kvinnen han hadde kastet bort.
I stedet gikk jeg inn med haken hevet og et lys i øynene han ikke kjente igjen.
«Takk for at du kom, Abigail», sa han, og brukte den tonen av uanstrengt autoritet som pleide å få meg til å føle meg så liten. «La oss gjøre dette så smertefritt som mulig.»
Jeg satt rett overfor ham, med advokaten min Patricia – min
