tusen dollar kontoen min og havnet hos Mark. Noen ganger mer, når det var en «nødsituasjon». Bilreparasjoner. Medisinske regninger. Juleutgifter. Huslånshull. Jeg overbeviste meg selv om at han ville komme seg. Jeg forestilte meg at han en dag ville takke meg, kanskje til og med betale meg tilbake.
Jeg tok feil.
På min trettitoårsdag inviterte moren min, Carol, meg på middag hjemme hos seg i Ohio.
«Ikke noe stort,» sa hun. «Bare familie.»
Det burde ha advart meg. Med familien min var ingenting noen gang enkelt. Jeg kjørte i tre
