dødsfallet hans føltes uvirkelig.
Én telefonsamtale. Én ulykke en regnfull tirsdag ettermiddag. Og plutselig sto jeg i et begravelsesbyrå og plukket et kistefor som om stofffargen betydde mer enn det faktum at jeg knapt kunne puste.
Morgenen før begravelsen følte jeg meg uthulet. Jeg hadde grått til det ikke var noen tårer igjen, til ansiktet mitt så hovent og uvant ut i speilet.
Seingen hadde allerede startet da jeg kom.
Mye musikk svevde gjennom kapellet. Folk hvisket. Hendene berørte skulderen min forsiktig, forsiktig, som om jeg skulle brekke.
Og der
