var han.
Greg lå helt stille under kapelllysene, iført den marineblå dressen jeg hadde kjøpt ham til vår siste bryllupsdag. Håret hans var kjemmet slik han alltid gjorde før bryllup. Uttrykket hans var rolig – nesten fredelig.
Det føltes feil. Han var alltid i bevegelse, alltid i gang med noe. Han fikset et løst hengsel. Han tappet med fingrene. Han kremtet før han snakket.
Denne stillheten tilhørte ikke ham.
Jeg sa til meg selv at dette var min siste sjanse til å gjøre noe for ham. En siste, liten kjærlighetshandling.
Da
