voksne.»
Den svake lyden av biler som kjørte utenfor syntes å forsvinne, og bare min ujevne pust var igjen mens jeg stirret på barna og forsto at de var fullstendig uten skyld, noe som gjorde det enda mer uutholdelig at Benjamin brukte dem som et skjold.
«Er dette barna dine?» gjentok jeg, og trengte at han skulle si hele tyngden av sitt svik høyt.
«Ja, det er de, og vær så snill, ikke begynn med noen av de typiske dramatiske scenene dine,» glefset han.
Det var da jeg innså at
