minner i det hele tatt – fragmenter, følelser, inntrykk som ikke tilhørte meg, men som likevel føltes urovekkende nære.
Brystet mitt snørte seg. Hodet mitt surret, som om noe hadde blitt vekket.
Jeg kunne ikke si om jeg husket noe ekte eller om jeg innbilte meg det jeg alltid hadde fryktet.
Jeg så på moren min, og hun så tilbake på meg uten å si noe. Vi forsto
← « Forrige
hvor merkelig den var.
Den var nesten en fot høy, glatt å ta på, med overflaten etset med intrikate, gjentakende mønstre
