lenger føltes som min.
Ulykken skjedde raskt. En fyllekjører kjørte på rødt lys, og plutselig var det sirener, brukne bein og leger som snakket forsiktig og prøvde å myke opp ord som «skade» og «usikker».
Seks måneder senere kom skoleballet.
Jeg fortalte moren min at jeg ikke skulle.
«Jeg vil ikke bli stirret på», sa jeg.
Hun sto i døråpningen og holdt kjolen min som om den var noe hellig. «Så stirr tilbake.»
Hun hjalp meg med å gjøre meg klar uansett. Hjalp meg inn i kjolen. Inn i stolen.
