Til en versjon av meg selv jeg knapt kjente igjen.
Da vi kom til treningsstudioet, holdt jeg meg nær veggen. Det ble strategien min – å være til stede, men ikke egentlig der. Smil når det trengs. La folk si de riktige tingene.
«Du ser fantastisk ut.»
«Jeg er så glad for at du kom.»
«Vi burde ta et bilde.»
Så gikk de tilbake til dansegulvet. Tilbake til bevegelse. Tilbake til et liv som fortsatt ga mening.
Jeg ble der jeg var.
Helt til Marcus krysset rommet.
Først trodde jeg at
