favorittmennesker.»
Tårer gjorde hvert ord uklart.
Hun ba oss fortsette å feire bursdager.
Å le.
Å krangle om dumme ting.
Å leve fullt ut.
Og så ga hun oss en siste tradisjon.
«Hver bursdag, spar meg ett kakestykke.
Så fortell hverandre én god ting som skjedde det året.
Ikke de triste tingene.
De gode tingene.
Jeg vil vite at du levde.»
Nederst i brevet var det en siste instruksjon.
