Den tomme sengen hennes ble det første jeg så hver morgen og det siste jeg så hver kveld.
Bursdager ble spesielt smertefulle.
Det var fortsatt kaker.
Fortsatt lys.
Fortsatt pynt.
Men det manglet alltid én stol.
Hvert år telte Leila og jeg i stillhet tre plasser, selv om bare to av oss var igjen.
Etter hvert som årene gikk, forandret sorgen oss.
Leila ble fjern og skarp.
Jeg ble stille.
Smerte brakte oss ikke nærmere.
Den presset oss fra hverandre.
Da vi fylte tjueen, visste vi knapt hvordan vi skulle
