snakke med hverandre lenger.
Den morgenen inviterte mamma oss hjem til frokost.
Spisestuen var pyntet med ballonger og serpentiner.
En liten bursdagskake sto i nærheten.
Og der, ved bordet, var det tre kuverter.
Hverken Leila eller jeg kommenterte det.
Så kom mamma inn med en liten treboks.
Umiddelbart strammet noe inni meg seg.
Hun plasserte den forsiktig mellom oss.
Opppå lå en gammel konvolutt.
Håndskriften fikk hjertet mitt til å slå stille.
Jeg visste det med en gang.
Noras.
På forsiden sto fire ord:
ÅPEN PÅ VÅR 21-ÅRS BURSDAGSDAGS.
Leila
