til en ambulansearbeider og gråt dramatisk, med maskaraen rennende nedover kinnene.
«Vær så snill», hulket hun. «Han er broren min. Redd ham.»
Bror.
Det var det hun kalte ham offentlig.
Seks måneder tidligere hadde jeg allerede avdekket sannheten – hotellkvitteringer, «familienødsituasjoner» sent på kvelden, skjulte meldinger. Jeg hadde sett hvordan hun smilte lurt til meg over middagsbordet mens Marcus klemte hånden min som om jeg var for blind til å legge merke til det.
Da jeg konfronterte ham, lo han.
«Ikke vær dramatisk, Elena,» sa han. «Du ville ikke hatt noe
