og et barn. En gutt på omtrent fire eller fem år, med ustelt brunt hår og knallblå øyne.
Alex’ verden stoppet. Hjertet hans, som allerede hamret, rykket smertefullt og stoppet helt. De øynene. De var umiskjennelige. Identiske med hans egne, den samme dype blåfargen, den samme mandelformen. Pusten hans stoppet i halsen. Han kjente en kald gysning løpe nedover ryggraden, til tross for varmen i rommet.
Han snudde seg sakte mot Sofia, som kom tilbake med vannglasset i hånden. Ansiktet hans var blekt, munnen tørr, øynene hans festet på fotografiet,
