deretter på henne. Sofia så på ham med et uleselig uttrykk, en blanding av smerte, resignasjon og en stille sannhet som ikke trengte ord. Vannkrukken gled fra hånden hennes og knuste i tusen biter på gulvet, men ingen av dem så ut til å legge merke til det. Gutten på fotografiet var sønnen hennes.
Alex frøs til, ute av stand til å ta blikket fra Sofia. Stillheten var øredøvende, kun brutt av dryppingen av vann som rant fra skårene i krukken. Tankene hans raste, bearbeidet bildet av gutten, hans umiskjennelige
