mamma trist.»
Moren frøs til. «Trist?»
Jenta tørket seg over nesen med håndbaken og pekte deretter på sin egen finger. «Mamma, se på hånden. Mamma, si ‘å nei’.» Hun prøvde å etterligne morens stemme, og den kom ut hjerteskjærende og søt på samme tid. «Pappa, si ‘hvor ringer du?’ Mamma … gråte.»
Morens hals nikket. «Det gjorde vi», innrømmet hun stille. «Bare litt.»
Jentas ansikt kollapset igjen. «Jeg får mamma til å gråte.»
Faren rakte ut hånden og trakk datteren mot brystet. «Nei, nei. Det var ikke meningen.»
Men jenta fortsatte,
