latterlig. «Beklager, frue. Det er bare … datteren vår har grått ustanselig. Hun sier stadig at hun må komme hit for å tilstå en forbrytelse.»
Tessas uttrykk blafret – forvirret, så bekymret, så forsiktig profesjonelt. «En forbrytelse?»
Moren presset en hånd mot pannen. «Hun spiser knapt. Hun våkner gråtende. Det har gått flere dager.»
«Ikke raserianfall,» la faren raskt til. «Som … hjertesorgsgråt. Som om hun bærer noe for stort.»
Marcus hadde gått forbi skranken da han hørte det. Han sakket farten og gikk nærmere.
«Ta henne med over,» sa han med rolig
