trodde han ville besvime. Han reiste seg så brått at stolen hans skrek mot gulvet. «Det er umulig! Du kan ikke… Legene sa… Vi brukte år på å prøve!»
«Legene sa at sannsynligheten var liten,» avbrøt jeg og så ham rett inn i øynene. «De sa aldri ‘umulig’. Det var du som bestemte at jeg var ‘defekt’. Det var du som fortalte meg at jeg var ubrukelig fordi jeg ikke kunne gi deg en arving.»
Minnet om den siste natten blinket mellom oss – han, med glasset i hånden, fortalte meg
