jeg var ustabil, bitter og blakk.
Han skjønte aldri at jeg hadde lært stillhet fra menn som ham.
Celestes far, en styreleder i sykehuset, klappet Adrian på ryggen. «Du oppgraderte, sønn.»
Adrian smilte. «Jeg har alltid hatt god smak. Til slutt.»
En kelner stoppet ved siden av meg, medlidenhet glimtet over ansiktet hans.
Jeg smilte. «Takk. Salaten er utmerket.»
Det var den ikke.
På fanget mitt, gjemt under den elfenbensfargede servietten, vibrerte telefonen min én gang. En melding fra advokaten min dukket opp.
Midler frosset. Oppsigelse klar. Venter på signal.
