vondt,» skrev hun.
Jeg presset brevet mot brystet.
Selv etter ti år forsto Nora meg fortsatt bedre enn noen andre.
Så åpnet Leila sitt.
Inni var det små skatter fra barndommen og et annet brev.
Mens hun leste, rant tårene nedover ansiktet hennes.
«Du er ikke slem», hadde Nora skrevet.
«Du er redd. Det er en forskjell.»
Leila brøt fullstendig sammen.
I årevis hadde jeg forvekslet sinnet hennes med bitterhet.
Jeg trodde hun klandret meg.
I stedet hadde hun sørget alene.
Til slutt så hun på meg.
«Jeg savnet henne
